Merkur

Markedsformer

 

Hvor mye penger en bedrift tjener, avhenger blant annet av hvor stor konkurransen i markedet er. Dersom det er mange bedrifter som tilbyr omtrent det samme produktet, vil det være stor konkurranse blant de ulike bedriftene om å kapre kundene. Dette fører normalt til at prisene blir presset nedover. Hvis det derimot bare er en bedrift i markedet, står denne mer fritt til å velge (en høy) pris. En slik situasjon kalles monopol. I denne modulen ser vi nærmere på ulike markedsformer.

Fullkommen konkurranse

Vi starter med å se på markedsformen fullkommen konkurranse (også kalt fri konkurranse). Den sentrale forutsetningen for fullkommen konkurranse er at bedriftene tar prisen som gitt. Denne forutsetningen er imidlertid bare rimelig dersom visse andre betingelser også er oppfylt. Det må være mange kjøpere og selgere av produktet, slik at dersom en selger forsøker å heve prisen, kan kundene kjøpe av de andre selgerne isteden. Produktet må være standardisert, slik at ikke forbrukerne foretrekker produkter fra en selger fremfor andre, og derfor er villig til å betale høyere pris til denne selgeren. Vi vet for eksempel at det er stor forskjell på prisen på ulike typer såpe, og det henger sammen med at mange kjøpere oppfatter noen typer såpe som bedre enn andre.

Hvilken markedsform er det i flymarkedet?Hvilken markedsform er det i flymarkedet?

Videre må selgerne velge den produksjonen som gir størst overskudd. I tillegg må kjøperne ha informasjon om hvilken pris som hver selger tar. For eksempel kan det være vanskelig for kundene å sammenligne takster fra forskjellige drosjeselskaper. Kunder i drosjekøer tar vanligvis den drosjen som står først i køen. Dermed kan drosjetakstene variere mellom ulike selskaper. Endelig må det være fri etablering og avgang fra markedet, slik at bedrifter som går med underskudd, vil forlate markedet, mens nye bedrifter kan komme til dersom noen tror at de vil tjene på dette. Det kan heller ikke være andre offentlige inngrep, som for eksempel en maksimumspris.

La oss oppsummere. Vi sier at det er fullkommen konkurranse i et marked når de følgende betingelsene er oppfylt:

  • Det er mange selgere og kjøpere av produktet, slik den enkelte selger eller kjøper ikke kan påvirke prisen i markedet.

  • Produktet er standardisert, slik at kjøperne ikke foretrekker produkter fra noen selgere framfor produkter fra andre selgere.

  • Selgerne forsøker å få størst mulig overskudd.

  • Alle kjøpere og selgere kjenner til prisene hos alle selgerne.

  • Det er fri etablering og avgang.

Som du ser er det mange forutsetninger for at et marked skal kunne kalles fullkommen konkurranse. I virkeligheten er det få markeder som oppfyller alle disse kriteriene. Men noen markeder er veldig nær det lærebøker i økonomi kaller fullkommen konkurranse. Det gjelder blant annet mange råvaremarkeder, der det er mange selgere og kjøpere av et klart definert produkt, for eksempel ett tonn hvete av en viss kvalitet.

 

 

Monopol og markedsmakt

 

Ved fullkommen konkurranse er det mange bedrifter i markedet. Hvis en av dem skulle forsøke å sette høyere pris enn de andre, ville den ikke få solgt noen produkter, fordi kundene heller ville kjøpe billigere hos konkurrentene. I de fleste markeder er det imidlertid ikke slik. Hvis en bedrift øker prisen på sitt produkt, så vil den vanligvis fortsatt få solgt produktet, om enn i færre enheter enn tidligere. Vi sier at en bedrift har markedsmakt dersom den kan sette høyere pris enn ved fullkommen konkurranse, og likevel få solgt sitt produkt. Ofte sier vi at bedrifter med markedsmakt er prissettere, for å understreke forskjellen fra fullkommen konkurranse, der alle produsentene er pristakere.

Markedsmakt kan skyldes at det er få bedrifter i markedet, eller at produktene de ulike bedriftene selger, er forskjellige. Hvis en bedrift er den eneste tilbyderen av et produkt som ikke uten videre kan erstattes av andre produkter, sier vi at bedriften er et monopol. Ettersom en monopolbedrift er alene i markedet, kan den selv bestemme hvilken pris den skal ta for det produktet som tilbys.

Det er mange årsaker til at en bedrift kan få markedsmakt, og i noen tilfeller også monopolmakt. La oss nevne de viktigste:

Etableringssperre. Dette kan dreie seg om forbud mot nyetableringer, for eksempel distribusjon av brevpost under en bestemt vektgrense, eller andre reguleringer som i praksis utelukker at nye produsenter kan etablere seg. Sentrale mekanismer er patentrettigheter på produktet eller produksjonsteknikken, kopirettigheter og offentlige konsesjoner, for eksempel salg av alkohol (Vinmonopolet).

Eksklusiv kontroll over viktige innsatsfaktorer, for eksempel tilgang til råvarer. Gjennom nesten hele det forrige århundre, fram til rundt 1990, hadde selskapet De Beer nesten monopolmakt på diamantmarkedet, ved å ha sikret seg tilgang til nesten alle gruvene.

Stordriftsfordeler (naturlig monopol). I noen bransjer er de faste kostnadene svært høye. For at bedriftene da skal kunne tjene penger, er de avhengige av å ha et stort marked slik at enhetskostnadene blir lave. Et eksempel er jernbanedrift, der det åpenbart ikke er fornuftig å legge flere parallelle jernbanespor. Et annet eksempel er levering av elektrisk kraft, der bygging av flere ledningsnett for levering av strøm gir store ekstra kostnader.

Teknologisk forsprang og nettverksfordeler. En bedrift som greier å oppnå et klart teknologisk forsprang til sine konkurrenter, kan oppnå markedsmakt og i noen tilfeller en monopolsituasjon. For eksempel hadde Intel nesten monopolmakt for mikroprosessorer gjennom flere tiår. En spesiell type teknologisk fordel er nettverksfordeler. Windows er et åpenbart eksempel her. Hvis du skal kjøpe datamaskin og operativsystem, er det fordelaktig for deg å kjøpe et produkt som andre bruker. Da er det lettere å utveksle filer og programmer med andre, og det finnes mange ulike typer programmer og spill som passer. En produsent som Microsoft, som har en dominerende markedsposisjon, vil derfor ha en stor fordel framfor sine konkurrenter.

 

 

Ufullkommen konkurranse

Vi skal nå se på markedsformer som befinner seg et sted mellom fullkommen konkurranse og monopol når det gjelder graden av konkurranse. Det betyr at vi nærmer oss virkeligheten – for i praksis er verken fullkommen konkurranse eller monopol gode eksempler på hvordan de fleste markeder ser ut. Det er først og fremst to kriterier som er viktige for å klassifisere markedet:

  • antall bedrifter på tilbudssiden

  • om produktet som tilbys er standardisert, eller om kundene oppfatter produktene fra de ulike produsentene som forskjellige

Oligopol

Dersom det bare er noen få bedrifter i markedet, kaller vi det oligopol. Da kan bedriftene vanligvis heve prisene over hva de ville vært ved fullkommen konkurranse, uavhengig av om de produserer helt identiske eller bare lignende produkter. Hvis det derimot er mange bedrifter, må produktene fra ulike bedrifter være noe forskjellige, eller differensierte som økonomer ofte kaller det, for at den enkelte bedrift skal ha noe markedsmakt i prissettingen. Hvis det er mange bedrifter og standardisert produkt, har ikke bedriftene noe markedsmakt, og situasjonen er som under fullkommen konkurranse.

Oligopolistenes markedsmakt har gjerne de samme årsaker som dem vi så på under monopol. Vi skrev der at markedsmakten ofte hang sammen med

  • etableringssperrer, som patenter eller offentlige konsesjoner

  • eksklusiv kontroll over viktige råvarer, som olje og mineraler

  • stordriftsfordeler, som ved jernbanedrift eller kraftdistribusjon

  • teknologisk forsprang og nettverksfordeler

I flytrafikk, for eksempel, er det på de fleste ruter ikke plass til mange ulike tilbydere. Flyselskapene står dermed i en oligopolsituasjon. Et annet eksempel er produksjon av store passasjerfly. Der er utviklingskostnadene så store at det bare er plass til to selskaper i markedet, amerikanske Boeing og europeiske Airbus.

Monopolistisk konkurranse

I mange markeder er det et nokså stort antall bedrifter som tilbyr varer som dekker det samme behovet hos forbrukerne, men der det likevel er stor nok forskjell på de enkelte varene til at kundene kan foretrekke å kjøpe fra en produsent framfor en annen. Denne markedsformen kaller vi for monopolistisk konkurranse. Tenk for eksempel på ulike typer merkeklær. En olabukse dekker behovet for å være påkledd, men det kan godt være at du foretrekker et bestemt merke framfor et annet. Forskjellen i forhold til oligopol ligger først og fremst i antall bedrifter. Ved oligopol er det få

bedrifter slik at hvis en bedrift senker prisen, kan dette føre til en reaksjon fra de andre bedriftene.

Ved monopolistisk konkurranse selger bedriftene differensierte eller heterogene produkter, dvs. produkter som dekker omtrent samme behov, men som likevel er forskjellige. Derfor har alle bedriftene en viss markedsmakt. Det betyr at dersom en bedrift øker prisen for sin vare, vil ikke det føre til at den mister alle kundene. For eksempel er mange forbrukere merkelojale, slik at de selv etter en prisøkning foretrekker å handle den samme varen. Hvis prisen på din favorittchips øker med fem kroner, som kanskje betyr mer enn 30 prosent, er det ikke sikkert du vil skifte merke av den grunn. Dette i motsetning til situasjonen ved fullkommen konkurranse, der bedriftene selger standardiserte eller homogene produkter, dvs. helt like produkter. Da kan ingen bedrifter selge til høyere pris enn de andre.

 

 

ForrigeNeste

Ressurser

Konkurransetilsynet

http://www.konkurransetilsynet.no/

© Cappelen Damm AS