Merkur

Globalisering

 

Hva er globalisering?

FN definerer globalisering på følgende måte:
 ”Ordet globalisering beskriver en verdenssituasjon med økt flyt over landegrenser - flyt av varer og mennesker, og den mer elektroniske flyten av penger, bilder, informasjon og ideer. Globalisering er ikke én enkelt prosess, men et komplekst sett av prosesser med økonomiske, politiske og kulturelle dimensjoner.”
 
Vi legger merke til at globalisering er utrolig sammensatt. Det er kanskje lettest å få øye på flyten av varer og mennesker. De fleste av de produktene vi til daglig omgås med er for eksempel produsert i utlandet. De fleste klærne vi kjøper er for eksempel produsert i Asia. Men globalisering innebærer også at informasjon, kultur og ideer flyter mellom land og verdensdeler. Dette påvirker blant annet hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi forholder oss til andre. Kan du komme med et eksempel?
Globaliseringen har også store politiske konsekvenser. Tenk bare på EU. De aller fleste landene i Europa er nå tilknyttet denne organisasjonen. Med tanke på den turbulente historien i Europa er det ingen overdrivelse å si at utviklingen har vært formidabel.
 
Legg merke til at globaliseringen er en prosess. Det betyr at utviklingen vil fortsette også i framtiden. Men i hvilken retning? Hvordan tror du verden ser ut om 20 år?

I denne modulen ser vi mer på den kanskje viktigste delen av globaliseringen, internasjonal handel.  

 

 

Konsekvenser av internasjonal handel

Den kanskje viktigste delen av globaliseringen er den internasjonale handelen. I Norge importerer vi, det vil si kjøper fra andre land, en rekke varer og tjenester. Vi importerer blant annet biler, båter, maskiner, mat, klær og elektronisk utstyr. Vi eksporterer, det vil si selger til utlandet, blant annet olje og gass, skip, maskiner og fisk.
Grovt sett kan vi si at vi eksporterer de varene og tjenestene vi av ulike årsaker har særlige forutsetninger for å produsere, mens vi importerer andre varer og tjenester. I økonomisk teori kalles dette teorien om komparative fortrinn.
Hvorfor har et land gode forutsetninger for å produsere en vare? Vi skiller gjerne mellom fire ulike årsaker:
  • klima
  • tilgang til produksjonsfaktorer
  • teknologi
  • spesialisering og stordriftsfordeler
 
Norge har for eksempel store mengder olje (tilgang til produksjonsfaktorer), og det er derfor naturlig at vi eksporterer dette.

 

 

Gevinster og problemer 

Gevinstene ved internasjonal handel er enorme. Den sterke økonomiske veksten i de rike landene gjennom de siste 150 årene er nært knyttet til økningen i den internasjonale handelen. Siden 1960 har verdenshandelen økt fra et omfang på rundt 25 prosent av verdens BNP til snaue 50 prosent.
Dersom vi ser på utviklingen over tid ser vi at veksten i levestandard er så stor at praktisk talt hele befolkningen i et land tjener på at landet driver med internasjonal handel. Hvis vi ser på dette over et kortere tidsrom, ser vi at det også er noen som taper på økt internasjonal handel. Dette skyldes særlig to forhold: endringer i relative priser og omstillingskostnader.
La oss først se på endring i relative priser. Når et land importerer en vare, vil det økte tilbudet av varen presse ned prisen på denne varen i forhold til prisen på andre produkter. Dette er til ulempe for innenlandske produsenter av varen, mens resten av befolkningen vil tjene på at varen er blitt billigere. Dette kan illustreres med et enkelt eksempel. Siden matproduksjon er dyrt i Norge, kjøper vi mye mat fra andre land. Det er en fordel for norske forbrukere, fordi vi får maten mye billigere enn dersom vi skulle produsert alt selv. Dette er imidlertid en ulempe for norske bønder, som får solgt mindre mat, og til lavere priser, enn det de ville fått dersom Norge ikke hadde importert mat fra andre land.
Et annet problem ved internasjonal handel er omstillingskostnader. Når vi kjøper utenlandske produkter istedenfor norske fordi de utenlandske er billigere, fører dette til at norske arbeidsplasser legges ned. Nedleggelse av arbeidsplasser blir ofte også resultatet dersom norske virksomheter flytter noe av produksjonen til utlandet. De som mister jobben, vil i mange tilfeller ha vanskeligheter med å finne ny jobb. Nedleggelser av bedrifter kan også ha uheldige ringvirkninger for økonomien, siden det går utover salget til leverandørene til de nedlagte bedriftene.
Den økte verdenshandelen innebærer også en kraftig økning i transporten av varer og økt persontransport. Dette fører til mer båttrafikk og mer flytrafikk og dermed en betydelig belastning for miljøet, blant annet på grunn av økte utslipp av CO2.

 

 

 

Taper de fattige landene på handel?

Det er åpenbart for de aller fleste at verdens rike land tjener på internasjonal handel. Derimot har det vært mer debatt om konsekvensene for de fattige landene. Mange utviklingsland har i stor grad basert seg på eksport av råvarer. Dette har bidratt til et ensidig næringsliv i disse landene, som har vist seg sårbart dersom prisen på råvarene faller. De råvareproduserende landene har dermed i hovedsak hatt en mye dårligere inntektsutvikling enn de rike landene, med de oljeproduserende landene som det viktigste unntaket.
De siste årene har mange fattige land økt sin eksport til de rike landene. Men konkurransen landene imellom fører til at prisen de mottar, er lav. Lønningene i de fattige landene er lave, og bønder og arbeidere i de fattige landene mottar derfor bare en liten brøkdel av den prisen vi betaler for mat, tekstiler og leker i butikken. Det er derfor naturlig å stille spørsmål om de fattige landene egentlig tjener på denne handelen.
Undersøkelser viser imidlertid at også fattige land tjener på internasjonal handel. For fattige land som nå har høy vekst, som Kina og India, er økt eksport et helt sentralt ledd i veksten. Selv om inntektene til arbeidere i disse landene er lave, akkurat som inntektene til afrikanske kaffebønder er lave, er det likevel bedre enn å være uten arbeid. Derimot er det et problem at gevinstene ved den økte handelen er svært ujevnt fordelt, slik at det også finnes mange som taper, også i de fattige landene.
De fattige landenes muligheter til å tjene på handelen blir imidlertid begrenset av proteksjonisme i de rike landene. Dette gjelder særlig matvarer. Norge har sterke begrensninger på import av matvarer. USA og EU subsidierer sin mateksport, det vil si at de gir økonomisk støtte til bønder som selger mat til utlandet. Dette presser matvareprisene på verdensmarkedet ned, slik at andre matvareprodusenter taper. Særlig for mange fattige land er dette et stort problem, fordi matproduksjon gjelder varer som fattige land har gode forutsetninger for, både klimatiske og ved lave lønninger. For eksempel gjorde store subsidier EU til verdens største sukkereksportør, med det resultat at sukkerprisen på verdensmarkedet ble godt under halvparten av produksjonskostnadene. I en slik situasjon blir det vanskelig for fattigere land som Cuba og Malawi å øke sin produksjon. Selv om EUs eksportsubsidier for sukker er i ferd med å avvikles, er vanskelig markedsadgang for sukker og andre matvarer fortsatt et stort hinder for veksten i mange fattige land.
ForrigeNeste

Dollarmangel kan gi rentehopp

Høsten 2008 opplevde vi en av de største finanskrisene verden har sett. Store finansinstitusjoner gikk konkurs. Samtidig falt verdiene på verdens børser drastisk. Krisen startet i USA, men spredte seg raskt til andre deler av verden.

I artikkelen kan du lese mer om hvordan mangelen på dollar kan gi rentehopp. Dette er et eksempel på hvordan verdens økonomier henger sammen, en viktig del av globaliseringen.

Nettressurser

Dollarmangel kan gi rentehopp

e24.no . . .


© Cappelen Damm AS